Fenghuangprosjektet: Om å finne seg selv (Fucoc Forever)

Fucoc Forever



Fucoc Forever er bloggen til en gift tobarnsmamma som blogger om alt fra mammatilværelsen, skjønnhetsprodukter og alt annet som måtte fenge. Takk for din tid og velkommen tilbake!

Legg til som venn

Meny


Widges

Kjøp Marine Matrix for bedre hår og hud!

Miljøvennelige naturprodukter til barn på ett sted:

Norske blogger

Fenghuangprosjektet: Om å finne seg selv

Fenghuang er navnet på den kineniske føniksen, tradisjonelt et symbol på den feminine motkraften til den maskuline dragen. Fugl Føniks er i følge "eventyret" en fugl som brenner opp, og deretter gjenoppstår fra sin egen aske. Den gjenfødes. Den får en ny sjanse. Den kinesiske varianten var ganske lik en høne på tidligere avbildninger, men har blitt vakrere igjennom århundrene, gjerne inspirert av paradisfugler og påfugler, med vakre farger og voldsomme fjær.

På en måte føler jeg meg litt som en fugl føniks selv.

Jeg har levd som en stille, beskjeden og selvutslettende person. Det å leve under psykisk ustabile mennesker har gjerne den effekten på en. Man hører ofte om hvordan det er synd på den syke personen; hvordan man skal ta hensyn og vise forståelse. Dette vil jeg si er bulls*it. Enkelte av disse psykiske sykdommene er som en pest som affiserer hele familien og gjør hele huset til en inkubator for mer sykdom. Personer som nekter å innse virkeligheten i øynene og forlanger å bli tatt hensyn til bør i mine øyne skyves langt vekk og ut av samfunnet. Som voksen må man ta ansvar for sitt eget liv, og aldri aldri vil jeg akseptere en eneste unnskyldning igjen. Med mindre man en klin gæren og rabler rundt i en psykose må også psykisk syke ta ansvar for egen helse. Slik en person med knust bein øver opp det syke beinet til å gå på nytt, må mennesker som kanskje har opplevd traumer lære seg opp til å møte verden uten å spille sinnsyke spill og rettferdiggjøre ellers uakseptabel oppførsel. Det skulle være en selvfølge!

Jeg har nå gjort som sagt. Jeg har skjøvet ut min torturist. Jeg fri, og jeg føler meg som født på ny. Jeg ønsker å feire dette med en Fenghuang tatovering som kan dekorere min "nye" kropp. Ja, jeg har virkelig fått en flott kropp nå, som jeg er meget stolt over. Slank og fin, og alt jeg har igjen er noen arr fra fortiden. I den forbindelse har jeg kjøpt meg Dermaroller (kommer til å lage egne poster på dette!). En dag jeg er rik og tilfeldighetene vil ha det slik vil jeg ha en slik tatovering på korsryggen (min akilleshæl) av >Electric Linda<. Hennes kunst er fantastisk... sjekk ut siden hennes!

Dette har vært et rart år. I fjor bad jeg om at 2013 ikke måtte bli så kjedelig som 2012. Det har det vært langt ifra. Det kom som et bombeskudd en kald morgen i februar. Moren min hadde truet faren min med våpen. Hun var rusa og aggressiv. Selv var jeg ikke overrasket. Er ikke dette vanlig? Hun har alltid vært slik. Mannen min Stian derimot hadde kun sett tilsvarende på film. Han var i fra seg av sjokk og sinne. Han ringte politiet. Jeg husker jeg håpte at noen måtte ta henne bort. Hun måtte se at det å oppføre seg slik som dette ikke var greit. Politiet kom og snakket med moren og faren min om hva som hadde skjedd. Basicly sa de til oss at hun bare var en full gammel tulling, og ikke noe å bry seg med. De hadde bedt henne forlate huset de neste 24 timene, og hvis hun ikke gjorde det ville de på eget initiativ anmelde saken. Så hentet halvsøsteren min henne og hun var borte. Før hun hadde dratt hadde hun en oppførsel som viste meg at hun virkelig ikke er frisk. Hun satt helt fattet i telefonen og skrøt i vei om hvordan faren min nå kom til  miste alt han eide og hadde. Hun skulle ta fra ham ALT! Jeg vet ikke hvem hun snakket med, men den eneste jeg kan tenke meg som var villig til å høre på dette vrøvlet må ha vært en av halvsøsknene mine. Da hun fikk øye på meg kom hun løpende: "tror du virkelig faren din er glad i deg? Hæ, hva? TROR du det?" snøvlet hun. Jeg svarte ikke, men hentet faren min sine livsviktige medisiner. "Han begynte, han kom mot MEG!" skrek hun og kastet seg teatralsk over bordet, så knappene spratt opp på pysjen hennes. "Han kom mot meg og sa atte han sku drepa meg! Hva skulle jeg si da?". Hun veivet med armene, og la hedene rundt sin egen hals som om hun prøvde å kvæle seg sjøl. "Jaaa! Bare drep meg!?" harket hun deretter. Det hadde vært en flott dramatisering for en audition. Men jeg vet at ingenting at det hun snøvlet ut var sant. Min far og jeg har levd med denne ustabile oppførselen så lenge jeg kan huske. Hvis hun har truet noen på livet, angrepet dem, slenger dritt eller selv havner i trøbbel skyver hun alltid skylden over på andre. Og hvis de ikke på noen måte kan ha skyld er hun ikke fremmed for å finne på ting. Ved min mor aner man aldri hva som er sant. Hun kan lyve om noe så trivielt som hva hun spiste til middag, som til viktige ting som alder og navn. Selv aner jeg ikke hva hun egentlig heter eller hvor gammel hun er.

Jeg har prøvd å finne ut av det denne sommeren. Jeg har nøstet meg tilbake i et virrvarr av forsmådde venner hun har dumpet langs veien og eksmenn som helst vil glemme at de kjente henne. Jeg har ikke funnet ut stort. De som har ting i fortiden de ikke er stolte av er flinke til å viske ut sine spor. Det eneste håndfaste jeg fikk tak i var en bekymringsmelding til barnevernet ang. situasjonen vår hjemme. Jeg blir kvalm av at den bare ble henlagt. Jeg vet at det ikke hadde skjedd i dag.

Men jeg skal ikke være bitter for oppveksten jeg fikk. Jeg husker konstant min egen barndom, og jeg er bevisst. Jeg er bevisst på at mine barn, mine elskede øyenstener hvis betyr mer enn alt annet - aldri skal føle at de må fortjene min kjærlighet eller oppmerksomhet. Jeg skal aldri være den som forvirrer eller sårer dem. Jeg vil være der som en bauta, som trøster, forklarer og betrygger. Jeg vil legge til rette for dem, rettlede dem når de tråkker feil. Jeg husker selv hvordan jeg jobbet hardt for gode karakterer, men selv ikke femmere og seksere gjorde moren min fornøyd. Hun påpekte bare at mine halvsøsken gjorde alt så mye bedre. Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe henne, alltid la jeg alt til side for å gjøre det hun ville - helst før hun spurte. Jeg prøvde å mekle for henne, og hørte på henne når hun slang dritt om folk hun ikke kjente. Jeg fikk alltid høre at jeg var bortskjemt, utakknemlig, egoistisk og slem. Jeg har slitt så mye med dårlig sevtillit og skyldfølelse for ting jeg ikke engang har noe med og gjøre, og ting jeg ikke burde ha blitt dratt inn i. Da jeg feks var fjorten år gammel og klagde over at jeg var tjukk og ikke hadde kjæreste ville min mor se rart på meg og si: "Hmm, det er jo rart, din søster var sååå populær blant guttene, de stod ute på gata og ropte etter henne hele dagen. Også var hun så TYNN! Akkurat som jeg var!"

Det var jo en passende kommentar... ikke "Jenta mi, du er fantastisk vakker. Du er jo ikke den eneste som ikke har kjæreste i en alder av fjorten år, kom så finner vi på noe gøy sammen så du kan tenke på noe annet...!". Neida... hun var opptatt av å strø salt i såret. Det fins forresten ikke et eneste bilde av at hun noen gang har vært tynn. Snarere tvert imot. Visste hun at en venninne av meg akkurat hadde blitt dumpet, ville hun neste gang hun møtte dem late som om hun ikke visste noe og si "Hvordan går det mellom deg og X, da? Skal dere forlove dere snart?". Jeg var alltid så flau, så flau. 

Men nå er det over. Jeg føler meg nesten som født på ny. Det er sant! Jeg opplever så mange positive ting, det er som om muligheter stiller seg i kø. Kaoset er borte, kiloer er borte, igjen står jeg igjen med en helt ny fremtid. Jeg ser den for meg frisk og fruktbar, på tross av en fryktelig fortid så velger jeg  spasere ut av den og inn i den fantastiske fremtiden jeg ser for meg. Jeg har jo alt, jeg har en fantastisk mann, de vakreste barna; og de er sunne og intelligente. Jeg har en fin familie, gode venner. Endelig ordner dette med livssituasjonen min seg. Jeg ser ingen grunn til å ikke omfavne dette. Jeg føler meg virkelig som en fugl Føniks som sprer nye, flotte og fargerike vinger utover en bedre verden. 

Trenger du hjelp til å endre tankegangen din? Jeg anbefaler Linda Hay's "You can do it!" og "Heal your life". Du kan høre på lydbokutgaven gratis på youtube. 

Boken "True Love" av Bjørn Kaupang er også verdt en gjennomgang.

Lykke til!

- 15.10.2013 kl.14:50

Bra skildring om hvordan det er å vokse opp med en alvorlig psykisk ustabil person. sterk lesning for en som har opplevd det samme.

synes tattoveringen er en flott ide!! gratulerer må jeg vil si, og velkommen til verden.

- 16.10.2013 kl.00:57

Oi dette var sterkt å lese. Jeg hadde virkelig ingen anelse at du har hatt det slik.

Det er vist mye som holdes sjult mellom husets fire vegger. Skummelt egentlig.

Som barn er man jo maktesløs. Man føler så stor skam. Sånne ting er vanskelig å dele med noen. Flott at du står frem om dette:) men er du ikke redd for konfrontasjonen hvis hun leser innlegget ditt?

Fucoc - 16.10.2013 kl.19:12

Anonym: Hun kan ikke engang bruke en datamaskin, så tviler på at hun finner frem til dette selv. Om hun noen gang skulle ha lest dette så spiller det ingen rolle. Jeg har ikke sagt noe som ikke stemmer, og det er mange som trenger å lese hvordan man kommer seg ut og videre ut av slike forhold :) Hvis jeg kan bruke meg selv som eksempel, så gjør jeg gjerne det.

Life goes on - 24.10.2013 kl.21:15

Her var detmye spennendelesing:)

Skriv en ny kommentar

hits