Når man går gravid så er det vel så fraser man hører som provoserer mindre enn dette. "Svangerskap er ingen sykdom". Hvis man definerer sykdom utifra Wikipedias defdinisjon "Sykdom er en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager for en person eller folk som er i kontakt med en person" så kan det jo på en måte virke som om svangerskap er en sykdom... bare for å være litt kverrulant! Svangerskap = ikke hverdagskost for kroppen, altså unormalt. Svangerskap kan gi misbehag og andre plager...
Men for å slutte å være kverrulant. Nei, svangerskap er ikke per definisjon en sykdom. Men det er det vel ingen som påstår heller. Og de som påstod det tørr vel ikke lenger åpne kjeften i frykt for at bedrewisserne skal angripe dem med deres høyst empatiske "svangerskap er ingen sykdom!".
Det å knuse beinet er heller ingen sykdom, er det vel? Men om en mann har brukket beina og jobber som gymlærer, er det vel ingen som kimser på at han blir hjemme til beina har grodd? Eller i hvert fall blitt bedre? Hvorfor er det så innmari annerledes når gravide sykemeldes for bekkenløsning? Har en eneste mann på denne stakkars jordkloden den minste anelse om hor utrolig vondt det gjør?
Folk sykemelder seg for de merkeligste ting, depresjoner, dødsfall i familien, høysnue, betente ledd og vonde rygger, mens gravide skal liksom holde ut anemi, hypotensjon, bekkenløsning, oppkast opptil fem,seks ganger om dagen, søvnløse netter +++ uten å gi ifra seg et klynk. Fordi hun er jo ikke syk!
Men om en ellers frisk person sykemelder seg for hypotensjon så er saken en helt annen... kan noen forklare det for meg? Jeg tror ingen kan.
Da jeg var på fødselssamtale i går tok jeg faktisk opp dette temaet, og JM kunne meddele at de som sier slike ting, enten er menn ellers så har de hatt gode svangerskap selv. Javisst. Ikke alle gravide blir hverken kvalme eller får bekkeløsning. Det er ikke sikkert de merker noen forskjell på blodtrykk og blodprosent, ei heller får svangerskapsmigrene eller noe annet. Det er jo flott. Så bra for dem, men kan noen ta med fruktsaltet, jeg er så kvalm...?
Dere som drar frem "mora mi gjorde ditten og datten", "oldemora mi hadde en hel gård alene hun"... ja dere som gjerne vil snakke om åssen det var før. Hold tåta, vær så snill. Vi vil ikke gå tilbake til fortida vil vi? Hvis vi går innmari langt tilbake skal du nok se at steinalderdamene hadde det jævlig bra i flokken sin, de fikk hvile og ble matet av mannen, samt at de andre steinalderdamene passet ungene deres. Hvis vi skal gå tilbake i tid, kan vi like gjerne gå tilbake til den beste tiden. Det at oldemora di hadde fire unger og en ku å melke samtidig som hun gikk gravid er bare tragisk, og forjævlig å tenke på. Jeg vil i hvertfall ikke ha det slik igjen i Norge! Vil du? Vi har velferdsordninger av en grunn. Det er en meget enkelt konsept; vi jobber, vi legger litt ekstra i kassa, og vi tar ut av kassa når vi ikke kan jobbe. I U-land er det hver mann for seg selv. Du jobber, du bruker pengene du tjener på deg selv, muligens betaler til en kassa, og du får aldri noe igjen. Sånn vil vi ikke ha det her? Det passer ikke inn i et moderne, inkluderende, velfungerende samfunn.
Den siste som sa dette til meg; altså "Svangerskap er ingen sykdom", var faktisk min egen fastlege. I følge meg en god grunn til å bytte fastlege. Tenk å si noe så usmakelig til en pasient som faktisk sliter med å stå på beina, mens hun selv er frisk og sprek. Javisst er det usmakelig, og du kan banne ukristelig på at hun aldri ville sagt det om jeg var 30 år.

Jeg skjønner at det er uforståelig for funksjonsfriske mennesker å se mennesker med "usynelige" lyter som ikke jobber. Man får jo inntrykket av at de ikke bidrar osv. sant? Men det er ikke nødvendigvis sant. Selv om en person er syk nå vet man ikke hvor mye de har bidratt tidligere. Og dersom de kanskje aldri har bidratt, så er det nok en grunn til det. Jeg var også helt funksjonsfrisk en gang i tiden. Da var jeg 16 år og trente karakte to ganger i uka, jeg hadde blått belte og var en perfeksjonist. Jeg har alltid hatet sport, men karate var en kunst. Jeg brukte også veldig mye tid på å tegne, og var like mye perfeksjonist der. Så fikk jeg leddgikt som lyn fra klar himmel, med tilhørende sykdommer. Jeg måtte legge karaten på hylla, og alle mine muskler smeltet vekk, jeg klarer nesten ikke tegne noen ting lenger. Bare det å underskrive et papir kan by på problemer. Vanligvis går jeg på ibux, men det kan man ikke som gravid. Etter Max ble født ble kroppen min mer skadd, blodtrykket og blodprosenten min har aldri stabilisert seg. Jeg trenger egentlig ikke rettferdiggjøre meg ovenfor fremmede mennesker, men jeg vil bare vise at ikke alle sykemeldte gravide er noen latsabber. Selvsagt, jeg blir provosert når jeg leser om gravide som sykemelder seg for å gjøre det de har LYST til som å henge på kjøpesenteret eller pusse opp barnerom. Men jeg synes også det er feil at en gravid skal bruke det siste hun har av energi på jobben også ligge hjemme som en slakt. Det er ikke bra for henne, eller familien. Heldivis har vi mulighet til å sykemelde oss her i landet, helt eller gradvis.
En bønn er å slutte å blande deg inn i hvordan dine gravide bekjente jobber. Spør hvordan de har det, uten å grave i i ting du ikke har noe med.