Fucoc Forever - Victoria er fantastisk.

Fucoc Forever



Fucoc Forever er ikke mammabloggen, interørbloggen, sminke- eller motebloggen; men Victoriabloggen. Her skrives det om meg og alt jeg tenker og opplever... Jeg er tøffere med penn og papir enn kniv og gaffel!

Legg til som venn

Meny


Widgets

Kjøp Marine Matrix for bedre hår og hud!

Miljøvennelige naturprodukter til barn på ett sted:

Norske blogger

Tryggheten med å være forsikret... AS IF!

Jeg skriver denne korte posten for å belyse en nylig problemstilling vi har hatt i vår familie; nemlig at jeg ble utsatt for forsøk på forsikringssvindel under vårt eget forsikringsselskap åssyn, og med deres velsignelse. 

Da jeg tidligere så TV2 Hjelper Deg denne høsten var det saken med en kreftsyk mann som stod på dødens terskel med hjernesvulst, og fikk ikke utbetalt uføreforsikringen sin, som hans kone så sårt trengte etter å ha tatt ut ulønnet permisjon i ett år for å stelle for denne ulykkelige sjebnen. Grunnen var at de måtte vente til en utbetalingsdato som passet forsikringsselskapet bedre; noe som ikke klinger så godt med at en mann kan dø hvilken dag som helst.

I en annen episode av samme TV-program så vi en annen mann med langt fremskreden kols som ikke fikk utbetalt erstattning fordi han ikke stod i kø for lungetransplantasjon; noe han kunne ha gjort om han hadde vært yngre. Dessverre blir du ikke satt på denne ventelisten dersom du er over 60 år. 

Slike episoder kan være skremmende nok. Derfor vil jeg fortelle vår eget historie; den omhandler en svært naiv, ung jente og en eldre kvinne hvis aldri ville vekkets noen mistanker om å være på vakt. OG den er nok mest interessant for dem som vurderer hvor vidt TRYG er et forsikringsselskap de vil bruke. 

Tidligere i år hadde min datter vært på helsestasjonen, så jeg hadde henne med meg i bilen; mens Max ventet i barnehagen. Jeg hadde det ergo travelt da jeg var på vei hjem fra Larvik etter å ha vrt hos øyelegen min. Jeg hadde tent motoren og var på rulling ut av parkeringslommen da jeg får øye på en svart bil i øyekroken da jeg ser bakover. Jeg tråkker inn bremsen og venter; men jeg kjørte ikke inn i lommen igjen. "Rumpa" på bilen hang ca. 6070 cm på utsiden. Den svarte bilen smeller inn i min. Jeg har ryggesensor, og den er meget følsom. Den reagerer med å pipe og jo tettere et objekt er, jo kortere intervaller er det mellom hvert pip. Her gikk det rett fra ingenting til  tuuuuuuuuuuut. Damen i den svarte bilen kom altså i drit fart rett inn i min bil. Hadde JEG rygget på henne ville jeg fått tut tut tut først. 

Jeg husker hvor irritert jeg ble, siden jeg ikke hadde tid til å diskutere med noen, ikke tid til skademelding, ikke tid til noe av dette. Jeg kjørte inn i lommen igken, og forventet nærmest at personen som kjørte den svarte bilen ville rusa derifra i like drit fart som denne hadde kjørt inn i meg med; men neida, hun parkerte i lommen to plasser vekke. Jeg hoppet ut av bilen og studerte baksiden av min egen bil. Ikke en skramme! Det var ganske utrolig. FLAKS! tenkte jeg og gikk deretter mot damen. Hun kom ut av sin bil og virket en tanke forvirret. Dette var en gammel, tykk dame med helt hvitt hår og innskrumpet fjes. Dette sier jeg ikke for å virke nedlatende ang utseendet hennes, men for å påpeke at hun virket "gammel og forvirra". Den unge gutten hun hadde med i bien introduserte hun som sønnen sin, jeg var helt sikker på at jeg hadde hørt feil; han måtte da være sønnesønnen eller noe...?

Jeg påpekte for henne at jeg ikke fant noen skader på min bil og da at jeg derfor ikke så noen grunn til å fylle ut skademelding. Damen insisterte. Hun ville ikk ta beslutninger selv sa hun, hun ville at mannen hennes skulle bestemme. Dette passet jo forsåvidt godt med at hun var eldre og virket nervøs, så jeg tenkte ja vel. >Vi gikk bort og så på hennes bil. Jeg gjorde dette kun av høflight, for uansett hvilke skader hun hadde fått måtte jo dette være hennes eget problem tenkte jeg. 

hun påpekte noen hvite skrapemerker på forskjermen over dekkene hennes, samt noe helt foran på bilen. Jeg påpekte at dette er skrapemerker fra at bilen har skrapet borti noe, ikke et enkelt bump, jeg hadde tilsvarende på min gamle bil, sa jeg. Hun hørtes enig ut. "MEN!" sa hun og begynte å dumke og røske i forskjermen "Det kan eh... være indre skader! I motoren og sånn!". "Ja vel, og hva så" tenkte jeg. jeg påpekte at sannsynligheten for indre skader uten noen fysiske tegn på utsiden er lite trolig. Hun var uenig.  Dette måtte mannen hennes bestemme sa hun. Så gikk jeg med på å fylle ut skadeskjema. Jeg så at hun fylte ut på min side av feltene. "Nå skriver du på min side" Sa jeg flere ganger uten at hun svarte. Kanskje hørte hun dårlig? "Du har krysset av at JEG rygger, jeg stod da vitterlig stille" Sa jeg. Hun begynte å klusse rundt. Siden jeg SER dårlig fikk jeg ikke med meg hva hun skrev, men siden hun hadde klussa regnet jeg med at hun hadde rettet opp i feilen. Jeg sa ha det bra og dro hjem.

En stund senere kom en regning fra forsikringsselskapet på kr. 14.000,- Rett etter vårt møte hadde damen dratt ned til bilverkstedet og lakkert om hele støtfangeren foran, skjerm og felger og alt hadde fått seg en overhaling. På Victorias regning?

Jeg sendte inn en klage uten å få svar. Pappa, hvis min bil er registrert på da den er såpass ny at det å forsikre den i mitt navn hadde blitt for kostbart ringte inn. Han satt i uendelige telefonkøer og snakket med en ny kundeveileder hver gang. Alle svart at saken var "oppe og avgjort". Jeg som er såpass dum og naiv skjønner ikke hvordan en slik sak kan bli erklært opp og avgjort når JEG blir påkjørt. Vi var uheldige og hadde ingen vitner, så ingen kunne på en måte "bekrefte" sannheten her. Du kan trygt si at det var en frustrerende tid. Etter mye masing ble bildene tatt av forsikringstaksten sendt over. Det var da ingen sak og finne en tilsvarende bil, trille ut et målebånd og fotografere. Heldigvis var ikke den gamle damen så flink til å fabrikere troverdige løgner. Hun skrev blandt annet at farten til oss begge var 0,0 km og at de synlige skadene på HENNES bil var disse ripene på skjermen, som var lokalisert 70 cm over bakken. I tillegg skrev hun at hun kjørte inn i mitt tilhengerfeste (hvilket er sant). 

Når hun skriver i skademeldingen at farten til oss begge var 0,0 og at hun kjørte inn inn i meg skjønner jeg ikke at den ikke bare blir erklært som søppel; den er jo full av motsigelser. Hun skrev blandt annet at blene åre hang fast i hverandre og at jeg måtte kjøre frem for at hennes bil skulle komme løs. Løgn. Hun srev også at skjermen hennes "hoppet" av "festet" og opp i luften, men at det på mirakuløst vis bare falt tilbake der det stod uten så mye som en sprekk i plasten. Skulle jo tro bilen hennes var laget av gummi. Etter å ha sittet i en maken bil vet jeg at det faktisk er umulig å se skjermen fra førersetet; så dette var enda en løgn.

Grunnen til at jeg fikk all skyld var at hun faktisk ikke klusset over at jeg rygget, men på sin egen side. Jeg må være ærlig mot meg selv og alle andre os si at jeg var en idiot som trodde at denne gamle damen bare ville ordne opp, og at hun selvsagt ville klusse ut ryggeanmerkningen på min side. Hun var selvsagt smertelig klar over at ryggere har ingen skyld, så for å renvaske seg fra eventuell skyld og i tillegg få lakkert den stygge skjermen sin så krysset hun av på "rygget" på MIN side. Snedig, og jeg skulle SÅKLART aldri ha tatt "alt for god fisk" og bare kjørt etter at jeg hadde lagt igjen informasjonen min. Jeg trodde såklart at jeg gjorde dette fordi det var det hun ville trenge dersom hun og mannen skulle ta kontakt med meg senere og si at de ikke anså at de hadde noe å erstatte. 

Men på tross av at skademedingen var full av lett gjennomsuelige løgner gadd ikke vært forsikringsselskap å hjelpe oss: TRYG. IKKE ble vi hørt i telefonen, IKKE gadd de å gi oss skikkelige svar på noen av henvendelsene, og de reduserte til og med forsikringspremien med 10% mer enn de har rett på. Min far prøvde å ringe inn for å klage på dette også, og selv om de selv hadde det svart på hvitt at de ikke trakk mer enn så og så mye nektet de å rette på forsikringsprosenten som de SELV feilaktig hadde redusert for langt ned. Det er faktisk VELDIG nedtrykkende å vite at man har RETT i opptil flere ting og bare bli mtt med UPROFFESJONLLE, UVITENDE OG UBEHJELPELIGE kundeveiledere på telefonen. Dere kan TRYGT si at dere som velder TRYG er ganske så UTRYGGE, de anbfales ikke. Dette er et forsikringsselskap som vil pisse deg rett i trynet når du ber om hjelp, selv når det er de som har fått deg til å havne i uføre. 

Faktisk var det svindlerens eget forsikringsselskap, IF, som valgte å tilby en såkalt oppstilling 6 mnd senere. Ved en oppstilling stiller man opp bilene slik førererene mente det skjedde og man anser hvor sannsynlig det er at skadene oppstod på nevnte måte. Dette var jeg selvsagt veldig keen på, siden jeg visste at jeg hadde rett. 

Ved oppstillingen møtte damen med en representant fra IF opp. Vi fikk en fyr fra TRYG. Han var utrolig upersonlig, og virket rett og slett uhøflig og brydd. Irritert for at han mtte være der. Han introduerte seg ikke, han sa fint lite og var overhodet ikke med på å påpeke alle motsigelsene i skademeldingen ovenfor IF. Faktisk virka det som om han gjerne ville legge skylden på meg. Kanskje han var klar over at dersom vi fikk gjennomslag måtte de gi oss tilbake den korrekte forsikringspremien. Altså et tap for dem in the long run. 

Den som overrasket meg mest var gamlemor. Denne gangen virket hun overhodet ikke nervøs eller gammel. Faktisk lo hun hånende av alt jeg sa, og hver gang jeg påpekte en av løgnene hennes snøftet hun fornærmet: Unnskyld meg! og "Ja, jeg holder meg for GOD til dette her". (men tydeligvis ikke for god til å ljuge og gjøre seg til kjeltring for noen en simpel lakkeringsjobb). IF-mannen var nøye med å stille opp bilene riktig og var faktisk ganske så hyggelig, mens TRYG mannen avbrøt min far hver gang han åpnet munnen. Dette fant jeg utrolig frekt, men ingenting fra TRYG overrasker meg lenger. Da jeg feks tok opp historien med gamlemor slik det skjedde lo hun det vekk "jeg har vel aldri NEVNT mannen min i det her". Kniste hun. Jeg ble så forbanna at jeg spurte hva i helvete hun lo og kniste over hele tiden. Da svarte hun "jeg må jo det når du sier så mye tull". Det å le av andre under diskusjoner blir på fagspråket kalt "hersketeknikk" og er IKKE nødvendig dersom du faktisk ikke har en agenda om å latterligjøre eller "defame" motparten

Da bilene ble oppstilt så de at det var INGEN punker på min bil som kunne laget merker på hennes bil. Hengerfestet kunne muligens ha laget merker på felgen hennes. Dere skulle sett hvordan fjeste på den gamle damen smeltet. Jeg erkjenner at min underskrift på den originale skademeldingen hvor hun krysset av for at jeg RYGGET (som jeg IKKE IKKE IKKE gjorde) i utgangspunktet taler mot min fordel, men selv om hun nå ble avslørt trodde de to gamle stutene på henne allikevel. Det er så dumt at jeg uten skam påpekte at ikkenoe fornuftig menneske kunne ta noe i den løgnerske skademeldingen seriøst. "Åh... men da skjønner ikke jeg hvordan.. eh... jeg kunne se at skjermen hoppet opp" Sa den gamle damen. "Svaret på det er enkelt, du kunne ikk det". Svarte min far. "LA oss nå ikke gå noe mer inn på det" snøftet mannen fra TRYG. Da fant jeg det lite nyttig å påpke at skjermen ikke syns fra førersetet.

Vår egen godgutt fra TRYG påpekte at vi allikevel måtte dekke den gamle løgnerslangens felg; men resten av reparasjonene på kr. 11,000,- må hun herved dekke selv. Vi kommer til å anke saken, forhåpntligvis viser TRYG seg fra en mer realistisk side og innser at en som lyver om 99% av saken, sikkert lyver om 100% Damen påpekte faktisk SELV at jeg ikke skulle stolt på henne og burde ha fylt ut min egen skademelding. Jeg sa det som det var: Jeg hadde aldri trodd at en eldre, norsk kvinne ville gjøre seg til kjeltring for å få dekt noe tarvelig lakkering. Da avbrøt godgutten fra TRYG meg, jeg måtte da ikke være frekk mot den søte gamle damen.

Til slutt da IF-mannen anbefalte oss å anke saken, kom damen for å be om unnskldning. Plutselig gjorde hun seg til en liten og forvirret gammel kall igjen; "Du mp bare beklage, jeg ser det jo nå at det ikke kan ha skjedd slik jeg trodde. Jeg handlet KUN i god tro". Da jeg svarte "Men du ser vel selv at det kan være vanskelig å tro?", svarte hun ikke. 

Jeg sier meg fornøyd med at IF-mannen så at det neppe kunne ha vrt slik gamlemor skrev, og jeg syntes helt ærlig at et baksmell på kr. 11,000,- rett ut i måneden Desember er til pass for henne. 

Cornelias juleønskeliste 2013

Ørepynt, disse er i 9 kt. gull fra Chanti





Pentøy/søndagsantrekk; yndlingsfargene er duse rosafarger, krem, plumme og pasteller, hun kler best varme farger. Strl 80



Div. Nips:






Battle of the Bellies...? Eller hva er greia med flat mage etter fødsel...

Ammigaaaad... I det siste har magebildene til "Fotballfrue" vært på Facebookveggen min i en eller annen sammenheng omtrent hver dag. Som regel er det innlegg ala "Dere som er sjalu på dritdeilige Fotballfrue er bare slemme, jævla jantelov-tapere". 




Jeg må ærlig innrømme at slike patetiske utsagn får en idealist som meg til å henge med leppa.

Det får meg helt seriøst til å betvile at jeg egentlig er et menneske, og at jeg som alien fra en bedre planet bare ble reinkanert her ved et uhell. For... dere DÅSEMIKLER som sier slik... jeg har bare et spørsmål; er dere hjerneskadde, er dere amøber, har dere miste hjernecellene deres i JULEGLØGGEN?

OK, nå er jeg ferdig med å være frekk...

Nå kommer jeg til poenget.

I hvert fall det jeg anser som MITT poeng.

Jeg blir provosert over at folk, Fotballfrue, eller andre hyllede kjendiser får så mye oppmerksomhet rundt noe så vanvittig tåpelig som at de har en flat mage tre dager etter fødselen. Jeg krysser fingre og tær og kaster alle pengene jeg har i banken i ønskebrønnen for at MINE  barn skal ha større idealer enn en fjollete kjerring som ikke presterer mer enn å ta bilde av seg selv iført diverse antrekk, legge ut bilder av sine døde ting og skrive om middagene sine samt treningsregime. Jeg tror jeg hadde vurdert å kjøre utfor en skarp skrent dersom jeg ikke hadde klart å oppdra mine unge håpefulle til å ha større forbilder enn noe så patetisk overfladisk; på grensen til tarvelig oppmerksomhetssyke. 


Jeg driter i Fotballfrues flate mage. Virkelig. Det er ikke fordi jeg er sjalu på den, kjære dere; dere må forstå: DETTE HANDLER IKKE OM SJALUSI! Dette handler om at samfunnet går til hælvete fordi folk ikke forstår at det minst viktige i livet er en flat mage etter fødsel. Overfladisk, forkvaklende, unyttig FJAS! Voksne mennesker som ikke engang kan STAVE ordentlig sitter å klager på Fotballdamas vegne. Slutt å les den jævla bloggen som tydeligvis ikke inspirerer dem til å utvikle seg intellektuelt eller i det minste vier hvordan man skriver som et menneske som fullførte videregående. 

Herregud, hva i helvete er poenget med å "føle seg feit". Får du dårlig samvitighet over din egen kropp over å se på "Fotballfue" sin? Gee, det er patetisk! Slutt å snakk så jævlig nedsettende til deg sjøl. Du har da fader meg ikke gjort noe galt. Magen min hang som en skittentøyspose etter at jeg fødte Max. Jeg kan da ikke deppe over det. Og ikke du heller. 

Fotballfrue og dere som beundrer henne har ingenting å være stolt av. Det er ikke akkurat som om hun har oppfunnet kuren på kreft eller reddet små selunger fra å ende opp som seloljekapsler. Hun har bare trent. En helt normal, intetsigende aktivitet å gjøre. Det er faktisk ikke noe å være beundrende eller stolt over. Beundre heller dine egne store prestasjoner. Rett beundringen mot noe som gir deg glede og livskraft, pågangsmt og inspirasjon!

Og til dere som løper i frontforsvar for Fotballfrue bevæpnet til tennne med påstander om både sjalusi og jantelover... GET A FREAKIN' LIFE! Fotballfrue er ingen fjøsnisse født bak en låvedør. Tror dere hun poster dette bildet i villfarenhet og at hun ikke forstår at hun vil sette sinnene i kok? Hun har hatt en godt lest blogg lenge og har vært omtalt i b-media over lang tid. Hun tjener penger på og kan le hele veien til banken over dere fjondotter som går inn på siden hennes for å se på den flate babymagen for så å rive dere i håret. Hun påstår at hun ikke gjør dette for å trykke andre ned; sikkert ikke hennes førsteprioritet, men tror dere hun legger ut bildet for å illustrere mammalivets gleder? OF COURSE NOT, hun legger ut dette lille bildet for å si: "SE PÅ MEG'A, DERE!". Dere går rett i fella som en gjeng imbesile høner. Hvis hun blir så skuffet og såra som hun har påstått enkelte ganger, så WELCOME TO THE INTERNET, her slenger folk gjerne ut de ondeste ting som de ikke mener ngang; og Fotballfrue har vært her lenge nok til å vite akkurat det. Hun kommer til å få dritt slengt mot seg UANSETT, og selv den kvinnen som er tusen ganger vakrere og trener enda hardere og har et enda finere hjem kommer til å få akkurat den samme søpla. Ved å kline trynt sitt utover alle medier som fins så er det akkurat slik som kommer til å skje. Og hun vet det. Hun trenger ikke deres tåpelige forsvarstaler, Dear Anon.

Og til dere som blir "sjalue" og poster bilder av takrasmager og skriver:  Se på MEG'A! Jeg tør å poste bilde av en STYGG mage, JEG er TØFF jeg! Eller kaller seg "normalfrue"... Fotballfrue er også normal. Sånn seriøst. Det er ikke noe galt med henne. Hun er ikke overnaturlig. Magene deres damer HAR INGENTING å si for hvordan ser ut på innsiden. Målet i livene deres må da være å være lykkelige, varme og nærme deres omgivelser med omsorg og lykke. Ikke deppe i kroker og sutre over at noen får til noe dere tror dere ikke får til. Og dette kommer fra en som tok bukplastikk, I know. Men jeg tok ikke bukplastikk fordi magen min fikk meg til å hate meg selv. JEG ELSKER MEG SELV, men magen gav meg fysisk plager, sånn seriøst. Magen min er ikke Playboy-materiale nå heller, men jeg vet at jeg er en intelligent person, med ALT å være stolt av over meg selv. 

Seriøst mennesker på planet Jorden, skaff dere bedre forbilder. Kofi Annan, Mahatma Ghandi, Erna Solberg... JESUS. En eller annen som har/hadde noe intellektuelt, ekte og utviklende å tilby mennesker. Noe utfordrende, noe revlusjonerende. Hvem som helst. Ikke en som tilbyr dere overfladisk, materialistisk søppel som i tillegg får dere til å mobbe dere selv. 

Flere julegaveønsker... praktiske ting

Nå er jeg ikke flau over at ønskelista mi er full av ubrukelig visvas, men akkurat nå er jeg ganske needy; så tenkte jeg skulle smekke etpar ekstra ting på ønskelista;

SUVI selskinnsstøvler fra VOSS skofabrikk. ÅH, jeg MÅ ha disse! De koster kr. 3300,- fra VOSS sine egne sider, men jeg vet at andre utsalg krever lavere.


Hudkrem for min helt SINNSSYKT tørre Sjøgrensherjede hud. Jeg er så... TØRR at det er fryktelig, jeg trenger omtrent hele Goksjø dumpa i trynet; denne fuktighetskremen fra Matis, Matis Réponse Jeunesse - AvantAge Normal & Dry Skin koster kr. 314,- fra Blivakker, men kan sikkert fås enda billigere fra utlandet.


Fuktighetsserum til min Mojave-dessert hud, please please please ligg i julesokken min i år... <3 kr. 464,- fra Blivakker, sikkert billigere fra utlandet yet again


Nattkrem fra Matis som kan reparere de skadene den stakkars huden min er plaget med, Matis Réponse Vitalité - Regenerating Cream kr. 375,- fra Blivakker


Rensende maske fra MD Formulations rydder opp i urenheter, og gir en jevnere hudtone... hvem ønsker seg vel ikke det? Md Formulations - Vit A Plus - Clearing Complex Masque, kr 265,- fra Blivakker.no

Japp... det var der jeg ønska meg til jul; varme støvler og fuktighetskrem :P hehe... 

Hverdagsservise

I dag bruker vi "Arv" fra IKEA som hverdagsservise... men jeg ser for meg at vi skal ha et "whimsical" hverdagsservise i en nær fremtid. Jeg lager middag og dekker på nesten hver dag. Jeg elsker at bordet ser flott ut, selv om det er bare jeg og ungene som spiser. 

Vi skal pusse opp kjøkkenet og da skal vi ha et større spisebord her inne som tillater litt pynt som friske blomster og tente lys. Da trenger vi et finere servise også, syntes dere ikke?

Å kjøpe inn et middagsservise er svært kostbart... noe sier meg at dette er noe som må skje når vi er på ferie, eller kjøpe brukt eller fra outlet/konkurssalg. Eller finne et som er rimlig... Billigbutikker som Nille, Europris og tilsvarende har jo av og til slike middagsspakker... men da kan det bli vanskelig å fylle på dersom noe skulle gå i gulvet.

Jeg liker veldig godt


Jasper Conrans Chinoiserie i Jadegrønt

Kaffeserviser ville jeg ikke hatt, da jeg ikke ser hvorfor man skal ha kaffeservise til et hverdagsservis. Men jeg tror neppe prisklassen på noe fra Jasper Conran er noe som kan kalles hverdagslig... Uansett er det nydelig, festlig og klassisk. Serviset kan kjøpes i de fleste glassmagasiner, men er som regel en bestillingsvare. 

Victorias ønskeliste for Julen 2013

Bøker:

Zlotan Szabo's 70 Favourite  Watercolor Techniques, ca kr. 100 fra Amazon.com, men brukt bok er HELT fint (foretrekker brukt):

Og Fjellene gav Gjenlyd av Khaled Hosseini (hardback, please), ca. kr. 299,- hos hvilken som helst bokhandel:

Skies, light and atmosphere in Watercolors av David Bellamy koster rundt kr. 60,- hos Amazon eller kr. 130,- hos Adlibris.no:



Fabric for Fashion: the Swatch Book, ca. kr. 350,- hos Amazon.com - av alle bøkene står denne høyest på ønskelista:

 

Nips og slikt:

Vittori eggeglass, 4 stk. Kr. 99,- Selges hos Bohus 

Hardangerbestikk Nina biffkniver, 6 stk. Selges hos div. glassmagasiner, Jernia osv.

Melke/juicemugge fra Lene Bjerre, kr 200,- fra div. interiørbutikker:


Smørfat fra Lene Bjerre kr. 200,- også div. interørbutikker:

Serveringsfat i krom fra Lene Bjerre, kr. 400,- fra div. interørbutikker:


Sausenebb i krom fra Lene Bjerre, kr 300,- fra div. interørbutikker:


Sitronpresse i glass fra Lene Bjerre, kr 80,- fra div. interørbutikker:





Hardangerbestikk Nina Dessertsett, samme som over

Jåleri:

Klær og smykker:

Allergivennlige øredobber:


Blondekåpe, fra Pandoras Closet, kr 500,-:

Denne stilige teskjorta fra Kamelot Shop, ca. 120,-:

Skeleton top av Glavil som selges på Yesstyle ca. 200 kr.


Hodeskalleteskjorte, kr 400,- fra Yesstyle:


Annet:

Masking Fluid fra Winsor and Newton, div priser i ulike hobbyforretninger, ca. 100kr på Amazon.com:

 

Sinnainnlegg om usynlige sykdommer

Én ting folk aldri blir lei av, er å lete etter syndebukker for sine egne problemer. I dagens samfunn er det nærmest kjennemerket i enhver internettbasert diskusjon. 

Og det kan virke som om majoriteten i dette langstrakte landet anser det slik at hvis det ikke hadde vært for alle de late drogene som lever på trygd, hadde alt vært så mye bedre. Ikke bare hadde de selv, som har ærlige jobber hatt mer og rutte med, men samfunnet selv hadde blitt et vakrere sted.

La meg fortelle dere alle en aldri så liten ting: Nei.

Nei, du hadde ikke hatt mer og rutte med. Nei, helsekøene hadde ikke blitt kortere. Nei, du hadde ikke fått det bedre. Nei, du hadde ikke følt deg mindre bitter og provosert.

Fordi, problemet i ditt liv er ikke at du betaler for mye skatt til late mennesker som sitter hjemme og tørker seg bak med tusenlapper som du har jobbet for. Neida, problemet ditt er at du føler at du tjener for lite penger; mest sannsynlig fordi du har en utilfredsstillende drittjobb, men det er egentlig din egen feil. Så slutt og klag og skaff deg mulighetene til å tjene de pengene du føler du trenger for å kunne betale den skatten du og alle andre må uten å føle bitterhet. Eller hold munn...?

Det å leve med kronisk sykdom, enten den er synlig eller usynlig er ikke bare en belastning fysisk. Også mentalt. Selv føler jeg at sykdommen min er veldig synlig. Den er synlig for meg. Mine leger ser den godt. Vi har alle bevisene for at den er der. Jeg føler den også hvert minutt av min våkne tilstand. Tro ikke noe annet; for dere tror vel ærlig talt ikke at jeg har gått på cellegiftkurer, hatt to øyeoperasjoner og en rekke andre sykehusinnleggelser og prosedyrer for indisier og svada? 

Det er mer belastende å ha en sykdom som feks revmatisme enn feks å være lam. Ja, det mener jeg. En lam person (som er født lam) tenker ikke på seg selv som et sykt individ. De vet naturligvis at de ikke kan klatre i stiger, men de vet at de heller ikke trenger å ligge i en seng resten av livet. En blind person lærer seg å leve med sin blindhet. Å være blind er deres liv, og for dem like naturlig som å se. De kan kanskje ikke arbeide som kjørelærer, men de kan jammen gjøre mye annet.

Revmatiske sykdommer derimot er en annen ting. Ikke bare foræder kroppen din deg ved å bryte seg selv ned uten at en eneste lege på kloden jorden vet hvorfor, men du lever også konstant med smerter. Noen revmatikere tar masse medisiner. De lever som regel konstant med smerter OG bivirkninger. Personlig har jeg bestemt meg for at legemiddelindustrien ikke skal få prakke mer av skiten sin på meg, bortsett fra en og annen tilfeldig smertestillende på de mest utfordrende dagene.

Det vi revmatikere blir tilbudt er ikke behandling. Vit det, dere som sitter der hjemme og ikke veit en dritt. Jeg vet legene kaller det behandling, men det er ikke behandling. Sykdommen blir ikke borte. Man blir ikke helbredet. Derav ingen behandling. De tilbyr medisiner som muligens lindrer plagene. Men plagene du føler og observerer, er bare symptomer, og ikke sykdommen selv. Den lever i beste velgående, selv MED den såkalte behandlingen. Og ingen medisin tar bort UTMATTELSEN du konstant føler.

Da jeg fremdeles jobbet fullt på legekontor hadde jeg revmatiske pasienter som hadde gått på revmatologenes anbefalte behandling de siste tyve årene. De var kanskje 60, men så ut som om de var 80, og huden sprakk som krakkelerende papyrus da jeg skulle utføre en blodprøve. I tillegg til at leddene hadde skrudd figrene i alle verdens himmelretninger. Takk for cellegift og kortison! Det er jo flotte medisiner. Det er IKKE medisiner. Jeg sier nei takk. Jeg driter i om du forstår hvorfor. 

Jeg er så dritt lei av å høre: "Jeg kjenner en med leddgikt som [sett inn totalt ubrukerlig setning her]". 

La meg få si min oppriktige mening om slike utsagn: Jeg gir beng. Blaffen. Virkelig. Tror du jeg bryr meg om du kjenner en med en eller annen revmatisk diagnose som jobber 100% og i tillegg løper maraton på fritiden? Det driter jeg i. For meg har det ingen betydning. De som sier slikt piss vet mest sannsynlig IKKE hva slags medisiner og påviste manifestasjoner denne bekjentskapen bruker og har, og de vet heller ikke om MINE påviste manifestasjoner eller hvilke medisiner JEG bruker. Så hvorfor blande seg borti ting man ikke engang har den ringeste forutsetning for å forstå. Ikke kom her og prøve å lure meg til å tro at du er så dum at du tror du MOTIVERER meg til å "gå den smale sti" og stappe i meg alskens piller og nåler og deretter søke på jobb som gartner for kommunen. Ain't gonna happen. Jeg vet inderlig godt hva jeg kan og ikke kan. Jeg vet inderlig godt hva som IKKE hjelper. Tror dere ikke jeg har prøvd alt? Jeg har hatt denne sykdommen i snart ti år. Og om du selv er revmatiker og føler at du har funnet en vidunderkur, eller vil brette ut om dine egne suksesser... jeg bryr meg ikke. Jeg har hørt om det, prøvd det, gav det opp. Ok. 

Og også dere som vet om en alternativ metode. Om feks omlegging til paleokosthold eller en eller annen "magisk" fysioterapeut som har klart å få sengeliggende revmatikere opp av sengen igjen. I don't care. Jeg spiser akkurat det jeg vil, akkurat som de som er trygda fordi de er så feite at de ikke kan gå spiser hva de vil, de som røyker på seg lungekreft får så mye gratis helsehjelp de vil, og de som er narkomane får så mange gratis sprøytespisser de vil. Ok?

Tro ikke på alle disse mirakelhistoriene. Som regel fortsetter vedkommende med både cellegift-driten sin og plutselig er det bare et eksempel på at en fullstendig omlegging av kostoldet gjorde at en revmatiker gikk fra å ikke drikke melk til å kunne åpne melkepappen sin sjøl. På gode dager.

Revmatikere har gode dager også. Dager hvor ikke følgesykdommene er like prominente. Dager hvor ikke leddene er for betente til å kunne brukes. Da blir vi gjerne frista til å gjøre noe hyggelig. Feks ta oss en tur i byen.

Møter vi noen perifere bekjentskaper da kan vi banne på at de skal kommentere at vi slettes ikke ser syke ut, spørre hva slags syke det var vi var igjen, og aller helst hva vi jobber med nå, da? Hvis man da ikke allerede føler seg for ussel kan man kanskje svare atte "neeei, jeg går nok på uførestrygd". Ja, da får du et medlidende blikk, etterfulgt med; Nei, uff så dumt. "ja, det var jo spikeren i kista på ditt bidrag til velferddstaten, du ditt trygdesnyltende nav-yngel".

Slike ting bør ikke bry meg. Men når jeg møter slike mennesker er det nesten som om jeg har lyst til å kaste meg på bakken for å spille død. Dra opp buksebeinet mitt for å vise det hovne kneet, eller dra ned blusen, slik at de kan se at brystet mitt er fullt av revmatiske utslett. At jeg har fullt av blåmerker etter betente blodkar på armene! Men såklart ikke. Jeg trenger ikke rettferdiggjøre meg for noen. Å være revmatisk kommer ikke med noen kriterier til utseende. Jeg driter i hvor syk du tror jeg er. Hva du tror, spiller ingen rolle. Tror du at jeg går i byen de dagene jeg føler meg for dritt til å orke å krype ut av sengen? Da er jeg nok hjemme, og du ser ikke snurten av meg.

Jeg syntes kanskje at andre revmatikere er de verste av dem alle. Selv om jeg HAR revmatisme, er det ikke slik at dette er noe interessefelt for min del. Jeg abonerte et år på "Revmatikeren", et blad for oss med revmatiske sykdommer. Jeg følte at det var en eneste hallelujasang om hvor "bra" vi egentlig har det. Det var bilder av en gammel krok som kun klarte å holde armene sine i kloformasjon over brystet sitt. Hun pusset tenna med noe som lignet en Braun for giraffer. Men hun gjorde det selv. Liksom "Se, klarer den gamle, invaliden kroken her det, så klarer du det også!". I et annet nummer "hedret" de en dame som - STAKKARS - hadde blitt fortalt av legene sine at hun kom til å bli ufør, men istedet besteg hun Kilomanjaro. Litt sånn "Hadde du tenkt å gå og uføretrygde deg nå? Nei, gå nå og bestig Kilomanjaro istedet". Nei, dette var et inspirerende magasin. Krydret med innslag om hvilke nye medisiner du kan marinere innvollene dine i, og hvordan du fremdeles kan være et etthundre prosent fullverdig medlem i arbeidslivet. 

Ja, kiss my ass. Ikke kom for et øyeblikk å innbill deg at du noen sinne kan sidestille deg med et 100% friskt individ med samme kvalifikasjoner som deg selv. Du blir aldri den 100% fullverdige delen av noe som helst, det skal du bare vite. Du tenker kanskje at "HEI, JEG BIDRAR", mens kollegaene dine kommenterer den usexye haltingen din bak ryggen din, og har heller ikke spesielt høye tanker om at tennene dine råtner én etter én på grunn av Sjøgrens og all den dritt-"medisinen" du tar for å kunne "bidra" hver dag. Nei, ha det gøy med å sponse legemiddelfirmaene sier jeg. De er dem som ler hele veien til banken, mens du i en ung-gammel alder blir behandlet med siste skrik innenfor "behandling" av revmatisme, SAMT behandling for senskadene, langvarig bruk av både det ene og det andre har gitt deg.

Kanskje blir du bekymret for meg når du leser dette. Kanskje tenker du "Åh, men Victoria... du må jo ikke GI OPP!" Gi opp? Hvem har sagt noe om å gi opp? Jeg er faen meg den  eneste personen i Melkeveien som ikke har gitt meg opp. Hver eneste dag jeg kryper ut av sengen mi for å sette to mammadalter på hvert sitt hovne kne er en dag som jeg ikke gir opp. Du som tror at JEG ir opp, har misforstått. Jeg gir aldri MEG opp. Jeg vet at JEG er verdt min innsats for MEG. Det jeg gjør, er å gi DEG opp. 

Nå er det kanskje noen som igjen mener at jeg er altfor hostil. At jeg tar ting ut av proposisjoner. At jeg rett og slett er for sint til at det kan rettferdiggjøres. 

Etter å ha blitt utsatt for mistenksomligjøring, sladder og baksnakking i lengre perioder (omtrent 7 år) så er det faktisk grenser for hvor hyggelig dere kan forvente at jeg skal presentere meningen min. Jeg har fått mer enn nok av disse patetiske energityvene i livet mitt, og ved å snakke rett fra levra lærer de forhåpentligvis sin plass på min liste over "Ting som betyr noe".

Ikke tro at jeg ikke vet at det hviskes og tiskes om mine husholderskeferdigheter, min arbeidsinnsats, min alt. Jeg skal lære meg å leve med at det finnes smålige og uvitende mennesker i samfunnet. Dere må lære dere at selv om min eksisens opphørte på denne jord, ville du fremdeles betalt like fordømt mye i skatt. Du ville ikke sett noe kortere sykehuskø, du ville ikke fått gratis tannlege. Om så alle revmatikere i NORGE opphørte og eksistere ville ingenting av dette forandret seg. Du selv hadde kanskje krypi enda lengre ned i det smålige slimet ditt og angrepet en enda mer sårbar minioritet i samfunnet, istedet...? "Ah, ennå en sånn dærre mongolid unge. Fa'n, jæ lurer på å mye det kåstær å holle en sånn i live'"




Stikkord:

Fenghuangprosjektet: Om å finne seg selv

Fenghuang er navnet på den kineniske føniksen, tradisjonelt et symbol på den feminine motkraften til den maskuline dragen. Fugl Føniks er i følge "eventyret" en fugl som brenner opp, og deretter gjenoppstår fra sin egen aske. Den gjenfødes. Den får en ny sjanse. Den kinesiske varianten var ganske lik en høne på tidligere avbildninger, men har blitt vakrere igjennom århundrene, gjerne inspirert av paradisfugler og påfugler, med vakre farger og voldsomme fjær.

På en måte føler jeg meg litt som en fugl føniks selv.

Jeg har levd som en stille, beskjeden og selvutslettende person. Det å leve under psykisk ustabile mennesker har gjerne den effekten på en. Man hører ofte om hvordan det er synd på den syke personen; hvordan man skal ta hensyn og vise forståelse. Dette vil jeg si er bulls*it. Enkelte av disse psykiske sykdommene er som en pest som affiserer hele familien og gjør hele huset til en inkubator for mer sykdom. Personer som nekter å innse virkeligheten i øynene og forlanger å bli tatt hensyn til bør i mine øyne skyves langt vekk og ut av samfunnet. Som voksen må man ta ansvar for sitt eget liv, og aldri aldri vil jeg akseptere en eneste unnskyldning igjen. Med mindre man en klin gæren og rabler rundt i en psykose må også psykisk syke ta ansvar for egen helse. Slik en person med knust bein øver opp det syke beinet til å gå på nytt, må mennesker som kanskje har opplevd traumer lære seg opp til å møte verden uten å spille sinnsyke spill og rettferdiggjøre ellers uakseptabel oppførsel. Det skulle være en selvfølge!

Jeg har nå gjort som sagt. Jeg har skjøvet ut min torturist. Jeg fri, og jeg føler meg som født på ny. Jeg ønsker å feire dette med en Fenghuang tatovering som kan dekorere min "nye" kropp. Ja, jeg har virkelig fått en flott kropp nå, som jeg er meget stolt over. Slank og fin, og alt jeg har igjen er noen arr fra fortiden. I den forbindelse har jeg kjøpt meg Dermaroller (kommer til å lage egne poster på dette!). En dag jeg er rik og tilfeldighetene vil ha det slik vil jeg ha en slik tatovering på korsryggen (min akilleshæl) av >Electric Linda<. Hennes kunst er fantastisk... sjekk ut siden hennes!

Dette har vært et rart år. I fjor bad jeg om at 2013 ikke måtte bli så kjedelig som 2012. Det har det vært langt ifra. Det kom som et bombeskudd en kald morgen i februar. Moren min hadde truet faren min med våpen. Hun var rusa og aggressiv. Selv var jeg ikke overrasket. Er ikke dette vanlig? Hun har alltid vært slik. Mannen min Stian derimot hadde kun sett tilsvarende på film. Han var i fra seg av sjokk og sinne. Han ringte politiet. Jeg husker jeg håpte at noen måtte ta henne bort. Hun måtte se at det å oppføre seg slik som dette ikke var greit. Politiet kom og snakket med moren og faren min om hva som hadde skjedd. Basicly sa de til oss at hun bare var en full gammel tulling, og ikke noe å bry seg med. De hadde bedt henne forlate huset de neste 24 timene, og hvis hun ikke gjorde det ville de på eget initiativ anmelde saken. Så hentet halvsøsteren min henne og hun var borte. Før hun hadde dratt hadde hun en oppførsel som viste meg at hun virkelig ikke er frisk. Hun satt helt fattet i telefonen og skrøt i vei om hvordan faren min nå kom til  miste alt han eide og hadde. Hun skulle ta fra ham ALT! Jeg vet ikke hvem hun snakket med, men den eneste jeg kan tenke meg som var villig til å høre på dette vrøvlet må ha vært en av halvsøsknene mine. Da hun fikk øye på meg kom hun løpende: "tror du virkelig faren din er glad i deg? Hæ, hva? TROR du det?" snøvlet hun. Jeg svarte ikke, men hentet faren min sine livsviktige medisiner. "Han begynte, han kom mot MEG!" skrek hun og kastet seg teatralsk over bordet, så knappene spratt opp på pysjen hennes. "Han kom mot meg og sa atte han sku drepa meg! Hva skulle jeg si da?". Hun veivet med armene, og la hedene rundt sin egen hals som om hun prøvde å kvæle seg sjøl. "Jaaa! Bare drep meg!?" harket hun deretter. Det hadde vært en flott dramatisering for en audition. Men jeg vet at ingenting at det hun snøvlet ut var sant. Min far og jeg har levd med denne ustabile oppførselen så lenge jeg kan huske. Hvis hun har truet noen på livet, angrepet dem, slenger dritt eller selv havner i trøbbel skyver hun alltid skylden over på andre. Og hvis de ikke på noen måte kan ha skyld er hun ikke fremmed for å finne på ting. Ved min mor aner man aldri hva som er sant. Hun kan lyve om noe så trivielt som hva hun spiste til middag, som til viktige ting som alder og navn. Selv aner jeg ikke hva hun egentlig heter eller hvor gammel hun er.

Jeg har prøvd å finne ut av det denne sommeren. Jeg har nøstet meg tilbake i et virrvarr av forsmådde venner hun har dumpet langs veien og eksmenn som helst vil glemme at de kjente henne. Jeg har ikke funnet ut stort. De som har ting i fortiden de ikke er stolte av er flinke til å viske ut sine spor. Det eneste håndfaste jeg fikk tak i var en bekymringsmelding til barnevernet ang. situasjonen vår hjemme. Jeg blir kvalm av at den bare ble henlagt. Jeg vet at det ikke hadde skjedd i dag.

Men jeg skal ikke være bitter for oppveksten jeg fikk. Jeg husker konstant min egen barndom, og jeg er bevisst. Jeg er bevisst på at mine barn, mine elskede øyenstener hvis betyr mer enn alt annet - aldri skal føle at de må fortjene min kjærlighet eller oppmerksomhet. Jeg skal aldri være den som forvirrer eller sårer dem. Jeg vil være der som en bauta, som trøster, forklarer og betrygger. Jeg vil legge til rette for dem, rettlede dem når de tråkker feil. Jeg husker selv hvordan jeg jobbet hardt for gode karakterer, men selv ikke femmere og seksere gjorde moren min fornøyd. Hun påpekte bare at mine halvsøsken gjorde alt så mye bedre. Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe henne, alltid la jeg alt til side for å gjøre det hun ville - helst før hun spurte. Jeg prøvde å mekle for henne, og hørte på henne når hun slang dritt om folk hun ikke kjente. Jeg fikk alltid høre at jeg var bortskjemt, utakknemlig, egoistisk og slem. Jeg har slitt så mye med dårlig sevtillit og skyldfølelse for ting jeg ikke engang har noe med og gjøre, og ting jeg ikke burde ha blitt dratt inn i. Da jeg feks var fjorten år gammel og klagde over at jeg var tjukk og ikke hadde kjæreste ville min mor se rart på meg og si: "Hmm, det er jo rart, din søster var sååå populær blant guttene, de stod ute på gata og ropte etter henne hele dagen. Også var hun så TYNN! Akkurat som jeg var!"

Det var jo en passende kommentar... ikke "Jenta mi, du er fantastisk vakker. Du er jo ikke den eneste som ikke har kjæreste i en alder av fjorten år, kom så finner vi på noe gøy sammen så du kan tenke på noe annet...!". Neida... hun var opptatt av å strø salt i såret. Det fins forresten ikke et eneste bilde av at hun noen gang har vært tynn. Snarere tvert imot. Visste hun at en venninne av meg akkurat hadde blitt dumpet, ville hun neste gang hun møtte dem late som om hun ikke visste noe og si "Hvordan går det mellom deg og X, da? Skal dere forlove dere snart?". Jeg var alltid så flau, så flau. 

Men nå er det over. Jeg føler meg nesten som født på ny. Det er sant! Jeg opplever så mange positive ting, det er som om muligheter stiller seg i kø. Kaoset er borte, kiloer er borte, igjen står jeg igjen med en helt ny fremtid. Jeg ser den for meg frisk og fruktbar, på tross av en fryktelig fortid så velger jeg  spasere ut av den og inn i den fantastiske fremtiden jeg ser for meg. Jeg har jo alt, jeg har en fantastisk mann, de vakreste barna; og de er sunne og intelligente. Jeg har en fin familie, gode venner. Endelig ordner dette med livssituasjonen min seg. Jeg ser ingen grunn til å ikke omfavne dette. Jeg føler meg virkelig som en fugl Føniks som sprer nye, flotte og fargerike vinger utover en bedre verden. 

Trenger du hjelp til å endre tankegangen din? Jeg anbefaler Linda Hay's "You can do it!" og "Heal your life". Du kan høre på lydbokutgaven gratis på youtube. 

Boken "True Love" av Bjørn Kaupang er også verdt en gjennomgang.

Lykke til!

Stikkord:

Én uke siden bukplastikken

Hei dere ^_^

 

Nå er det på høy tid å oppdatere ;)

Forrige mandag dro jeg inn til Teres Drammen for min bukplastikk. 

Jeg fjernet 590g hud og 100g fett. Fettfjerningen var nødvendig fordi jeg tydeligvis har skjeve hofter, og derfor hadde magen min vokst seg skjev. Av den grunn bulte den mer ut på den ene siden enn den andre.

Dag én og to etter operasjonen tok jeg smertemedisinen Codaxol og Oxynorm. Jeg følte meg ganske så uvel, og verst av alt var de intense ryggsmertene som kom av at jeg måtte gå krumrygget (sutur av magemuskler). Jeg tok ut drenene forrige onsdag. Dette er visstnok en fryktet ting, men det er slettes ikke vondt. Det gjør vondt i ett sekund ;) 

Jeg var litt skuffa over reultatet, må jeg ærlig innrømme. HELE kroppen min så ut som gelé. Dette skyldes såklart vannansamling, men jeg tenkte bare: jeg vil ikke se sååånn ut! Jeg orket ikke å være susete i hodet og ha smerter i ryggen da torsdag kom. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ta mer smertestillende og at jeg ville rette meg opp. Man skal jo egentlig gå krum i minst én mnd i etterkant, og jeg ser mange som har tatt bukplastikk skriver at de var utslått i lang tid. Ikke jeg! Etter at jeg hadde bestemt meg for dette følte jeg meg vidunderlig.

På lørdag feks var jeg i byen med datteren min Jeg hadde med en venn til å hjelpe meg å skyve vognen og bære ting for meg, men jeg gikk nesten rett i ryggen. Stian skulle egentlig hatt fri for å gjøre dette, men ting blir ikke alltid som man hadde tenkt. 

Akkurat én uke etter operasjonen kunne jeg begynne å se resultatet av operasjonen. Gelétendensene var borte og søte små magemuskler begynte å vise seg. Jeg må bare si at jeg er MEGET fornøyd med operasjonen min.

Jeg VET at etterbilde er sterkt etterlengtet her, men syntes disse bildene blir så uanstendige, så tror ikke det blir noe av :o

Min bukplastikk er overstått!

Heia dere!

Jeg ble henvist av min fastlege i slutten av Mai i år. Jeg fikk selv velge hvor jeg ville bli henvist, så jeg valgte Teres Drammen og Kjetil Stubberud. 

  • For å få bukplastikk dekt må man oppfylle diverse krav:
  • Det må henge løs hud minst 3 cm over trusekanten. 
  • Man må ha en BMI under 27
  • Man bør ha tilleggsplager som utslett under folden og i feks navelen (lukket navel)

Jeg oppfylte alle disse kravene. 

Første møte er en konsutasjon med kirurgen. Han/hun vurderer dine forutsetninger for bedring. Noen kirurger vurderer også hvorvidt du oppfyller kravene, men mitt hovedinntrykk er at kirurgen tar det fastlegen har henvist deg for til etteretning. De går feks ikke og ettermåler henget ditt dersom fastlegen din allerede har gjort det osv.

Min kirurg så først på magen min og konstanterte at bedring uten kirurgi var umulig. Han fortalte meg fort hvordan operasjonen foregår, så tegnet han litt på magen min for å vise hvor navelen min skulle flyttes. Han sjekket også om jeg trengte sying av muskler, og det gjorde jeg. Jeg fikk velge opersjonsdato etter hva som passet best. Før operasjonen måtte jeg kjøpe en magebetle og høye kompressjonsstrømper. Jeg gikk til bandagisten i Tønsberg for å kjøpe dette, og tro meg; det er IKKE billig. Allikevel valgte jeg og gjøre dette fordi jeg var engstelig for at jeg fikk noe av for dårlig kvalitet dersom jeg kjøpte et ukjent merke på nettet. Jeg har nå Sigvaris strømper og VOE magebelte i strl S.

På operasjonsdagen møtte jeg opp på kirurgens kontor, og ble tegnet på pånytt. Denne gangen for at han skulle vite hvor han skulle kutte. Han la merke til at jeg hadde skakke hofter. Han la den ene hånden oppå den ene hoftekammen og den andre oppå den andre. Jeg kunne se tydelig forskjell selv. Han mente også at den ene siden av magen min bulte mer enn den andre. Jeg har googla litt og sett at skjeve hofter kun er assosiert med ryggsykdommen skoliose - som jeg ikke har! merkelig... må skyldes noe annet.

Jeg fikk narkose intravenøst og suste rett inn i drømmeland. Jeg husker ikke hva jeg drømte, men det var en veldig fin drøm. Jeg var både skuffet over at drømmen var over og ganske forvirra da jeg våknet. Jeg husker at jeg sa flere ganger: "jeg er så forvirret!" Så dste jeg ut og inn av drømmeland mens jeg ventet på at de to timene med overvåking skulle være over. Så var det på tide å kjøre hjem. Da jeg kom hjem sov jeg bort det meste av dagen, men etterhvert trengte jeg mer smertestillende. Før jeg våknet fra operasjonen hadde de satt lokalbedøvelse i operasjonsområdet, og derfor var ikke smertene ved oppvåkning spesielt voldsomme. Da natten kom derimot begynte smertene å melde seg. Men ikke fra operasjonssåret, men ryggen!

Jeg har slitt mye med ryggsmerter siden Cornelia ble født, men aldri så ille som nå. På tross av oxycodon og paracet kunne ingenting lindre de intense giktsmertene i ryggen min. Jeg har ikke hatt lov til å bruke giktmedisinene mine fordi de er blodfortynnende... jeg gleder meg veldig til å kunne ta dem i morgen, for da skal drenet ut!

Drenet har forresten vært null problm. Har ikke slitt med hevelser heller. Smertene er helt OK, jeg tar smertestillende medisiner, men ikke så mye som jeg kunne ha tatt - behovet er ikke der. Når jeg er oppe og går blir jeg fort svimml, pga medisinene kan jeg ikke kjøre bil. Jeg går krokete, så jeg sier at jeg "sniker" meg rundt :P 

Jeg får ikke se resultatet før i morgen da drenet skal vekk. Må innrømme at jeg gleder meg! jeg har ikke våget å titte under magebeltet enda, og da jeg prøde å ta en titt i stad kjente jeg en sprengende smerte, så skjønner godt hva de mener med at magebeltet er smertelindrende. 

Stikkord:
Les mer i arkivet » 17.12.2013 » 06.12.2013 » 04.12.2013
hits