Fucoc Forever

I dag har faktisk Stian og jeg (og Max) vært i byen. Vi hentet hentesettet hans, blandt masse annet hos svigers i går, og i dag skulle vi kjøpe knapper og silkebånd til det lille yndige settet. Ååååh, det er så fint altså. Det er superflotte detaljer på det! Også så hinsides mykt og deilig...

Da jeg tok det frem i garnbutikken for å spørre etter hvilke knapper som ville passe best kom flere av de strikkeglade damene bort til meg for å berømme meg for arbeidet mitt... og jeg måtte innrømme at jeg knapt kan legge opp, men var enig i at det var vakkert arbeid. 

Vi stakk også innom Cubus "for å se"... men hvem hadde trodd at de solgte ut alt babytøy for 30 kr pr del! Så da tok jeg med meg to høyhalsede bodyer til Max og en ferskenfarget body til vesla. Men jeg tok i helt feil strl, så den må jeg gå tilbake med... det var så stint av folk rundt der, blandt annet en rumensk? gjeng med damer som hadde blokkert passasjen, innerst stod mødrene og rasket grådig til seg, mens en haug av tanter og bestemødre stod rundt dem og passet på at ingen andre slapp til.

Men jeg fikk med meg en gaveeske med angoraullsokker... den så jeg faktisk på da jeg gikk gravid med Maximilian for over to år siden! Og var så bitter for at de ikke hadde sokker i blått... men NÅ kunne jeg raske de med meg... hallelulja!

Notabene legger også ned her i byen, så jeg tok med meg rødt hobbyglitter til å legge over neglene mine med en featherkost. Kanskje legger jeg ut bilder av resultatet ;) 

Så fint det skal bli å få babyen min uuut! I magen lager hun virkelig "trøbbel". Det er ikke plass til mat lenger, og når jeg fyller den opp, sparker vesla det ut igjen. Uff :P 

I dag fikk jeg en mail om at vognen vi bestilte er ankommet butikken. Vi skal ut til svigers i dag for å se igjennom klærne til Max, om det er noe hun kan arve, og hentesettet hennes er klart! Vi må bare hente det, så skal jeg legge ut bilde ;)

Venter på en liten jente... hihi!

Husker dere babyønskelista jeg la ut før jul? Vel, vi fikk ingenting! Men nå har vi skaffet mesteparten selv :) Vi har nå flaskesterilisator, vi har bestilt bleiekrem, pleiende babyvask, babyboblebad (til Max<3) og honningduftende babytalkum for å pleie stumpen. Brettebleiene er vasket og strøket. Tommee Tippee Closer To Nature er bestilt inn i rosa, og vi har lagt frem alle jenteklærne vi kjøpte på impuls da vi gikk med Max :P 

Så nå er nesten alt klart. Vi skal jo bare hente vogn + tøy, og få babyprodukter i posten... så kan hun komme. Og det er bra, for nå er det jammen bare ti uker igjen! 

Vel... vi må reparere den gamle sengekanten ttil Max og vaske den, for å sette den opp i hennes seng... også må vi kjøpe inn sengetøy til henne! Hvis noen har sett noe skikkelig girly sengetøy billig et sted, eller noen i fammen leser dette og har noe å donere. Thanks a lot! 

Jeg har aldri investert i bæretøy. Jeg fikk låne et meitailignende bæresjal til Max da han var rundt tre-fire mnd. Men denne gangen har jeg lyst på en babywrap. Har noen der ute noen anbefalinger?

Når man går gravid så er det vel så fraser man hører som provoserer mindre enn dette. "Svangerskap er ingen sykdom". Hvis man definerer sykdom utifra Wikipedias defdinisjon "Sykdom er en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager for en person eller folk som er i kontakt med en person" så kan det jo på en måte virke som om svangerskap er en sykdom... bare for å være litt kverrulant! Svangerskap = ikke hverdagskost for kroppen, altså unormalt. Svangerskap kan gi misbehag og andre plager...

Men for å slutte å være kverrulant. Nei, svangerskap er ikke per definisjon en sykdom. Men det er det vel ingen som påstår heller. Og de som påstod det tørr vel ikke lenger åpne kjeften i frykt for at bedrewisserne skal angripe dem med deres høyst empatiske "svangerskap er ingen sykdom!".

Det å knuse beinet er heller ingen sykdom, er det vel? Men om en mann har brukket beina og jobber som gymlærer, er det vel ingen som kimser på at han blir hjemme til beina har grodd? Eller i hvert fall blitt bedre? Hvorfor er det så innmari annerledes når gravide sykemeldes for bekkenløsning? Har en eneste mann på denne stakkars jordkloden den minste anelse om hor utrolig vondt det gjør? 

Folk sykemelder seg for de merkeligste ting, depresjoner, dødsfall i familien, høysnue, betente ledd og vonde rygger, mens gravide skal liksom holde ut anemi, hypotensjon, bekkenløsning, oppkast opptil fem,seks ganger om dagen, søvnløse netter +++ uten å gi ifra seg et klynk. Fordi hun er jo ikke syk! 

Men om en ellers frisk person sykemelder seg for hypotensjon så er saken en helt annen... kan noen forklare det for meg? Jeg tror ingen kan. 

Da jeg var på fødselssamtale i går tok jeg faktisk opp dette temaet, og JM kunne meddele at de som sier slike ting, enten er menn ellers så har de hatt gode svangerskap selv. Javisst. Ikke alle gravide blir hverken kvalme eller får bekkeløsning. Det er ikke sikkert de merker noen forskjell på blodtrykk og blodprosent, ei heller får svangerskapsmigrene eller noe annet. Det er jo flott. Så bra for dem, men kan noen ta med fruktsaltet, jeg er så kvalm...?

Dere som drar frem "mora mi gjorde ditten og datten", "oldemora mi hadde en hel gård alene hun"... ja dere som gjerne vil snakke om åssen det var før. Hold tåta, vær så snill. Vi vil ikke gå tilbake til fortida vil vi? Hvis vi går innmari langt tilbake skal du nok se at steinalderdamene hadde det jævlig bra i flokken sin, de fikk hvile og ble matet av mannen, samt at de andre steinalderdamene passet ungene deres. Hvis vi skal gå tilbake i tid, kan vi like gjerne gå tilbake til den beste tiden. Det at oldemora di hadde fire unger og en ku å melke samtidig som hun gikk gravid er bare tragisk, og forjævlig å tenke på. Jeg vil i hvertfall ikke ha det slik igjen i Norge! Vil du? Vi har velferdsordninger av en grunn. Det er en meget enkelt konsept; vi jobber, vi legger litt ekstra i kassa, og vi tar ut av kassa når vi ikke kan jobbe. I U-land er det hver mann for seg selv. Du jobber, du bruker pengene du tjener på deg selv, muligens betaler til en kassa, og du får aldri noe igjen. Sånn vil vi ikke ha det her? Det passer ikke inn i et moderne, inkluderende, velfungerende samfunn. 

Den siste som sa dette til meg; altså "Svangerskap er ingen sykdom", var faktisk min egen fastlege. I følge meg en god grunn til å bytte fastlege. Tenk å si noe så usmakelig til en pasient som faktisk sliter med å stå på beina, mens hun selv er frisk og sprek. Javisst er det usmakelig, og du kan banne ukristelig på at hun aldri ville sagt det om jeg var 30 år. 

Jeg skjønner at det er uforståelig for funksjonsfriske mennesker å se mennesker med "usynelige" lyter som ikke jobber. Man får jo inntrykket av at de ikke bidrar osv. sant? Men det er ikke nødvendigvis sant. Selv om en person er syk nå vet man ikke hvor mye de har bidratt tidligere. Og dersom de kanskje aldri har bidratt, så er det nok en grunn til det. Jeg var også helt funksjonsfrisk en gang i tiden. Da var jeg 16 år og trente karakte to ganger i uka, jeg hadde blått belte og var en perfeksjonist. Jeg har alltid hatet sport, men karate var en kunst. Jeg brukte også veldig mye tid på å tegne, og var like mye perfeksjonist der. Så fikk jeg leddgikt som lyn fra klar himmel, med tilhørende sykdommer. Jeg måtte legge karaten på hylla, og alle mine muskler smeltet vekk, jeg klarer nesten ikke tegne noen ting lenger. Bare det å underskrive et papir kan by på problemer. Vanligvis går jeg på ibux, men det kan man ikke som gravid. Etter Max ble født ble kroppen min mer skadd, blodtrykket og blodprosenten min har aldri stabilisert seg. Jeg trenger egentlig ikke rettferdiggjøre meg ovenfor fremmede mennesker, men jeg vil bare vise at ikke alle sykemeldte gravide er noen latsabber. Selvsagt, jeg blir provosert når jeg leser om gravide som sykemelder seg for å gjøre det de har LYST til som å henge på kjøpesenteret eller pusse opp barnerom. Men jeg synes også det er feil at en gravid skal bruke det siste hun har av energi på jobben også ligge hjemme som en slakt. Det er ikke bra for henne, eller familien. Heldivis har vi mulighet til å sykemelde oss her i landet, helt eller gradvis. 

En bønn er å slutte å blande deg inn i hvordan dine gravide bekjente jobber. Spør hvordan de har det, uten å grave i i ting du ikke har noe med. 

Hei og hallo. Nå er jeg så trøtt at jeg knapt klarer å holde øya oppe, men en liten update skal jeg nå få til. 

Som nevnt tidligere var jeg på en liten kontroll i dag etter søndagens strabasiøse hendelser. De kunne faktisk ikke se noe galt, bortsett fra at kroppen hadde vært i ketose når det skjedde. De antok at dette var fordi jeg hadde kastet opp så mye, og de bedyret at det ikke var farlig. Jeg føler meg ganske ok nå, bortsett fra at jeg ikke har matlyst. Jeg kastet selvfølgelig opp frokosten i dag. Men så mye jeg har lagt på meg i svangerskapet, kanskje det er en bra ting? Haha! I dag spiste jeg en salat fra ferskdisken på Meny til femten kroner, til middag. Ikke mer enn nok til å fylle en hånd.  Nå må jeg være flink å passe tenna :P

Fødselssamtalen derimot gikk kjempebra, akkurat som det stod i horoskopet mitt ^_^ Jeg møtte en ung og hyggelig jordmor, og det første hun gjorde var å gi meg komplimenter for de røde, glitrende neglene mine :P Hun synes også de hadde fin lengde, i motsetningt til alle "hekseklo"-kommentarene jeg har fått i det siste :P 

En fødselssamtale er jo ganske privat, så jeg skal ikke brette den ut her, men jeg vil si at vi fikk utmerket oppfølgning, og selv om ikke jordmoren kunne love oss at det hun foreslo ville bli innvilget, skulle hun skrive et brev, til legen, med mine ønsker. Om det blir tatt til følge får jeg vite neste jordmortime :) 

I natt la jeg meg rundt kl ett, og var stuptrøtt. Dessverre for meg selv forsvant trøttheten i det jeg la hodet på puta, jeg fikk overhodet ikke sove. Samme hvilken stilling jeg lå i,var jeg irritert. Puta var for høy, for flat, det var for varmt, for kaldt, giktkneet banket, fingrene stivnet til, hoftene klaget, jeg ble småkvalm... jeg tittet på klokka i ny og ne, og den dro seg mot fire. Jeg bråvåkna klokka seks av Max som ville oppi senga vår. Han vil selvsagt alltid opp til mamma, og helst lille oppå meg, gjerne oppå ansiktet mitt. Jeg er jo litt plaget med vene cava syndrom, så han fikk ikke ligge så lenge, jeg vippet han ned på midten av senga. Og den lille fisen protesterte rasende fordi han ikke fikk ligge på mammas ansikt... -Skal du stå opp med han, eller? Snøftet jeg til Stian. -Det er fremdeles fire minutter igjen. Svarte Stian og rigget seg til på magen med dyna rundt ørene. Max pleier ikke å ligge stille mellom oss i senga. Etter ca. 30 sekunder fikk jeg meg en god nesestyver av hans urolige armer. Akkurat da skulle jeg ønske at jeg var singel, barnløs og millionær i en hengekøye på en strand utenfor Oranjestadt. Da jeg fikk meg enda en på tryne av Max som veivet med armene, brølte jeg til Stian: Hva faen er det du venter på?! Til alt hell seig det inn igjennom ørevoksen, og han spratt opp, tok med seg Max og forsvant. Så takknemlig...! Nå skulle Maxi i barnehagen. Mulig at jeg sovna igjen, for jeg kan ikke huske at jeg fikk noen hadekos av ham, som jeg alltid pleier å få. 

Jeg prøvde frenetisk å sovne igjen, litt søvn hadde vært godt før jeg skulle ut å fly. Sykehuset i TBG, så sitte å vente på Stian i nærmere tre timer. Og så trøtt....! 

Da klokka ringte ni følte jeg at jeg kom tilbake fra en gymtime. Hjertet hamret av gårde, øynene tørre som sandpapir og magen så tverr. Jeg orker ikke den type brød vi har i brødboksen. Det stinker, men jeg klarte å lure hjernen litt ved å klippe dem i "vanlig" brødskivefasong. Majonesen holdt jeg meg laaangt unna....! Men der jeg fikk en gledeskick av å se agurken, fikk jeg en tilsvarende nedtur da jeg så at den var rotten. Det var tomt for melk, vi hadde kun noe tranebærjuice. Det vi hadde av kaffe, Grande Intenso, også utewn melk, fikk magen min til å grine enda mer... så nå har jeg spist to tilklipte skiver med skinke og drukket tranebærjuice. Blir spennende å se hvor lenge det får bo i magen...

Det har ikke akkurat vært mye avslapning siden jeg kom hjem fra sykehuset. Det første jeg måtte gjøre når jeg kom hjem var å vaske ned kjøkkenet. Dagen etter måtte jeg gjøre ærender i byen, i dag må jeg tilbake på sykehuset og innom NAV. Puh...! Mamma skryter av at da hun var ung fikk gavide, slitne mennesker ligge å slappe av på sykehus. Jeg hater sykehus, men akkurat nå skulle jeg gjerne vært der... tenk å noen dager i en behagelig seng med ren og fin dyne, ingeting og rydde, ingen mat å lage, ingen som bruker deg til som klatrestativ...

Nå skal jeg bare si at jeg elsker babyen min... men å vandre innover tredje trimester med denne helsa, og hans aktivitetsnivå er tøffe saker. Jeg gleder meg til jeg kan ligge på ryggen med ungen på magen uten følelsen av at jeg skal kvæles. 

Åååh... jeg digger Mesterhus' Nestun. Jeg syns det huset virker så perfekt for vår lille familie. 

Dette huset blir strålende i caffelattebrunt med enten mørkebrunt eller sort takstein, samt en annen fasadedekor.

Jeg liker at det har mange praktiske rom, som gjestetoalett, egen bod til strykebrett, støvsuger og annet "rot", eget vaskerom i første etasje (ingen skumle kjellere ;)) og stort bad nede! Dessuten har første etasje et eget bibliotek/gjesterom. Tror vi hadde brukt det som datarom, siden begge er datamisbrukere... 

Annen etasje har hele tre soverom med grei strl til barna. Vi har faktisk tenkt å få tre barn til sammen, så det er jo også "perfekt", og en hel del av huset er dedikert til master bedroom, med walkin-closet og privat bad. Ja også eget kott til barnas større rot. Og når de blir gamle nok står loftsstua klar, sånn at de kan han gjester og det som er. Så perfekt hus!

Eneste vi mangler for å gjøre idyllen komplett er en hund! Jeg vil ha hvilken som helst spisshund, men helst mindre enn samojed. Stian er ikke så opptatt av hunder, men han sier at han ikke vil ha en så liten som Pomeraner. (japansk spisshund...!?)

Nå er jo Stian og jeg flere lysår fra å i det hele tatt få lov til å stikke nesetippen innenfor lånekontoret hos banken, men det kommer til å forandre seg snart, så det er bare å drømme i vei <3

En annen plan jeg har er å pusse opp mine foreldres hus og bo her. Stedet vi bor er en sann perle, et av de mest populære stedene å bo i hele kommunen; men selve huset er fra 1929, og ikke særlig mye vedlikeholdt de siste 15 årene. Huset må kles om, trenger ny takstein, hele kjelleren må pusses opp, og hagen kunne trengt en overhaling. Alle vinduene kunne med fordel byttes ut i mer energibesparende og moderne design. Kjøkkenet kunne trengt å bygges om for å gjøre det romsligere, og alt av panel inne av både tak og vegger må byttes ut, samt at badene må totalrenoveres. Jeg hadde veldig lyst til å gjøre alt dette, og det vil jo ikke koste like mye som å bygge Nestun... men da jeg faktisk så på plantegningene over huset, så er det faktisk litt lite. Det er lite og høyt. Og vil jo kreve kontinuerlig oppussing for alltid... Pluss at det ikke er plass til vaskerom, walkincloset eller noe annet her :/

En gang i tiden vil vi jo gjerne eie! (haha, eie og eie fru Blom. Man eier jo strengt talt ingenting før lånet i banken er betalt ned... men du vet hva jeg mener)

Jaja! Foreløpig klarer vi oss fint med å leie, det er jo flott her vi bor nå. 

Tusen takk for alle hyggelige og støttende kommentarer etter mitt sykehusopphold, det varmer :)

Som jeg skrev her på bloggen i går hadde jeg massive magesmerter. Etterhvert gikk derimot smertene fra magen og over i ryggen, og kjentes ut som monsterkynnere istedet. Det var så vondt at jeg satt her i sofaen og hylte min nød. Først ringte vi legevakta. Jeg vet at jeg ikke er den eneste personen i verden, men så lenge som jeg satt i telefonkø skulle en trodd at hele sandefjord ringte legevakta samtidig. 

Da vi endelig kom igjennom hørtes mannen veldig lite overbevist ut over "magesmerter". Vi spurte om å få komme inn sånn at han bare kunne ta en titt på magen min. Men neida, han antok at det bare var en ufarlig magekatarr som ville gå over av seg selv. Jasså? Jeg beundrer den mannen som kan gi en sånn diagnose over telefonen. Som til og med ville gå over av seg selv, også...? Så briljant! Da kunne jeg jo bare ligge hjemme og vente på det... men han lovte å ringe opp igjen etter at han haedde dobbeldrøftet med legen... 

Men etterhvert som jeg følte at det presset nedover, fikk jeg panikk og ba Stian ringe føden istedet. Smertene var så sterke at jeg ikke engang kunne kjenne vesla der inne, og jeg tenkte masse fæle ting. "Tenk om hun er død, og kroppen min støter henne ut?" Uff, jeg blir kvalm bare av å skrive om det... føden bad oss komme med engang, og hvis noe skulle skje på veien ville de møte oss med ambulanse sa de. Det var more like it. Siden Max lå og sov og Stian hadde tenkt seg på skolen ringte jeg pappa og spurte om han kunne kjøre meg. Det var greit. Det var litt av en tur! Jo høyere jeg skrek, jo hardere tråkket han på gasspedalen.

Da jeg møtte opp i akuttmottaket på sykehuset og spurte etter føden smilte helsesekretæren til meg. Hun trodde nok at dette var en helt vanlig fødsel på gang. Hadde hun enda visst at jeg hadde termin i april... og ikke en forblåst dag i fæle Januar (unnskyld, Cicilie<3)!

På føden ble jeg med engang tatt inn på undersøkelsesrom. Jeg fikk CTG-måler, og det var tydelig at jeg hadde "tak" som legen kalte det. Hun begynte å snakke om prematur fødsel. "Hun kan ikke bli født nå, det er altfor tidlig...!" tenkte jeg "tenk om hun får hjerneskader, eller dør...!". Det ble målt at jeg hadde feber, og legen begynte å mistenke en infeksjon istedet. Hun tok en UL som viste at vesla lå der inne, ganske så rolig, hodet var nede, men ikke festet. "Og der kan vi se hjertet slå!" Sa hun. PHUU...

Hun kunne siden si at det ikke var tegn til fødsel. Jeg fikk noen sterke smertestillende, intravenøst væske, siden jeg viste tegn på dehydrering, og kort etter sovna jeg. Jeg våknet kun når smertene grep tak i magen og ryggen. 

I dag tømte de meg for blod, gav meg litt mer medisiner, og jeg klarte å overtale dem til å sende meg hjem! Jeg skal tilbake på onsdag. 

Så for dem som lurer. De sterke kynnerne hadde null effekt på livmoren, jeg var ikke i fødsel, selv om jeg faktisk har lekket litt fostervann... jeg har enda sterke mage og ryggsmerter, men de gir ikke lenger kynnere. Dette kommer til å gå så bra! Jeg regner med at vesla vil bo der inne litt til... på forrige vekstestimering  veide hun 1,6 kg, og det er ikke nok!

Det å dra til legevakt sitter langt inne. Jeg hater å vente i mange timer over det vi ble forespeilet, når jeg vet at det er to leger på vakt, og kun en av dem brukes. Jeg hater også å være vitne til alle de tragiske situasjonene, som folk som skjeller ut sykepleierne, fedre som rasende bærer barna sine ut fordi de ikke orker å vente lenger... 

Men jeg er også bekymret.,.. jeg kjenner lite liv i magen, og har så sterke smerter i magen og ryggen, ja til og med i øyet og giktkneet mitt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Smertene som stråler over i ryggen er verst. Jeg klarte ikke engang å legge Max fordi han begynte å gråte hver gang han så meg vri meg i kramper... men tenk om det er normalt? Tenk om jeg overreagerer? at jeg bar tåler smertene dårligere fordi jeg er utslitt til å begynne med...? De går over når jeg har kastet opp litt, men jeg er så sulten, så da MÅ jeg spise, også kaster jeg opp mer... alt er gærent med andre ord :P Smertene kommer når jeg rører på kroppen. Håper de går over når jeg skal sove :/

Mamma maser om at jeg må ringe legevakta NÅ, men jeg venter litt til, tror jeg... 

Åh... jeg ville gitt halve håret mitt for et badekar nå!